Quotes from Lars Saabye Christensen

We do not disappear without a trace. We leave a wake that never quite disappears, a gash in time that we so laboriously leave behind us.

and it occured to me then and forever afterwards, that films, theatre books and poems were just a fraud. It's only music that doesn't deceive, it doesn't pretend to be anything else except what it is. Music.

Do you want me to kill your father, Barnum?

Medlidenhet er bare en fornem form for forakt

En gang må jo være den første, ikke sant? - Jeg trodde nesten jeg var for gammal til det. - Til hva? - Til at noe er første gang.

The dove sits on the window frame. And Vera, our mother, just lies there like that, her cheek against the floor, her dress in her mouth and her hand full of blood, as a beam of sunlight slowly passes over her.

Så rusla vi hjemover. Snakka om alt vi skulle gjøre. Om The Snafus. Om hvor berømte vi skulle bli. Om sommeren, enda vinteren bare såvidt hadde begynt, om alle somrene i våre liv. Vi snakka om når vi skulle begynne på gymnaset og om når vi blei ferdige med skolen for godt. Vi blei svære i kjeften og vakre fugler fløy ut av ansiktene våre. Vi tok framtida på forskudd og den så sabla bra ut.

Biz insanlar bu yüzden ölüyoruz. Ötekilere daha çok yer açmak için.

And before me the empty table at the Theater Café with my reservation - Barnum Nilsen, 8PM - the only table no one sits at. And this too is an echo, an echo of time, the shadows of a discus spinning through blinding sunlight.

Men det man ikke faÌŠr se, bli enda verre for vaÌŠre øyne. Det vokser. Det forsvinner aldri. Uvitenheten er et drivhus hvor de skrekkeligste blomster gror.

Kaip popierius, ant kurio rašome, kadaise buvo r?stai, taip ir žmon?s tur?jo daug k? patirti, kad pasiekt? dabarties tašk?.

Ventetida var best, eller verst, alt ettersom, når det først skjedde, når man var der, så var det liksom over allerede og noe annet som var sværere og finere eller styggere og jævligere vinka i det fjerne. Og så var det bare å gå i gang med å vente, glede, grue seg igjen.

I consider myself a Nordic author. But I do not know exactly what that is. I think it has something to do with time, landscapes, weather and language: a slow melancholic attitude, interrupted by dramatic emotions, like a stone in water.

Da linedanseren var kommet halvveis, tok tauet slutt.

Laukti tuš?iai - tai atid?ti gyvenim?.

Den natta lå jeg og tenkte på døden, lysvåken, jeg lå langt bak øynene mine og stirra i et digert mørke, og det gikk opp for meg, uten at jeg egentlig skjønte det, at jeg allerede var begynt å dø, det var en motbydelig tanke, og jeg grein.

Og jeg vet ikke om vi visste det, at vi satt der og skålte for noe som var ved å gå mot sin slutt, noe som starta en eller annen gang og som allerede var ved begynnelsen til veis ende. At Beatles skulle oppløses, at Jim Morrison skulle dø, at vi en gang skulle lete etter hverandre over hele Europa.

U osam sati, teturali smo se ulicama i sudarali sa banderama. Posrtali smo, cerekali se i grlili, urlali na nebo, upisivali svoja imena u zvezde, imena, prezimena i adrese, kakva je samo no? bila pred nama!

Jeg ville bli skuespillerinne en gang. Jeg tok timer, har jeg fortalt deg det, Kim? - Hvorfor fortsatte du ikke? - Det er ikke alltid livet blir slik man hadde tenkt seg det. Det må du lære også.