Quotes from Arild Nyquist

Jeg er jeg. En viktig person. Den viktigste i hele verden. Men jeg kan ikke være/kan ikke bli jeg uten andre. I så fall er jeg/blir jeg ingenting – usynlig – og det vil jeg ikke være. I forhold til deg – den viktigste personen i hele verden. Kyss meg!

Ensomhet, sier du. Det er greit med litt ensomhet bare det ikke blir for mye. Da åpner jeg døren og roper ut i natten: kom inn kom inn – her er ensomhet nok for to! ja for fire! Og på riktig ille dager brøler jeg: her er ensomhet nok for et helt orkester!

Så kom en til meg. En med vakkert hjerte og et vakkert smil. Hun tok med i hånden og ledet meg ut porten. Hun sa: Du kan jo nesten ikke gå, gutten min – hva har de gjort med deg der inne? Og sammen gikk vi ut i verden, og skrittene mine skalv. Men jeg lærte å snakke – litt etter litt kom ordene tilbake i guttens munn. Og jeg fylte dem med sang. Og meget smerte lå skjult bak denne sangen.

Og jeg gikk derfra i et grått bilde, og hørte kanskje en rope navnet mitt like over og like under tretoppene. Men hvordan bevege seg i sitt eget navn når det uavlatelig falt fra hverandre, dag for dag krympet det og ble mindre og mindre og mer og mer puslete.

Verden var et jævelig sted, det hendte så mye som jeg verken kunne begripe eller forstå.

Huset der oppe, sa jeg og pekte – er dødens hus, Arnardo.

Likevel har jeg alltid insistert på å ha hatt en løkkelig barndom – jeg tør faen ikke annet. Hvis jeg først sku åpna døra inn til hemmelighetenes kott, er jeg redd det ville velta ut mange øgler og slimete padder – og det har jeg pokker ikke mot til.

Det er som om selve ankeret mitt ligger begravet i kulpene der ute – og det holder meg fast. Det er som om selve styrken, skaperkraften, hjertet mitt og brillene jeg ser ut på verden med har sitt utspring i elvas dyp.

Men jeg ville ikke spise, jeg kunne ikke heller – håndtaket var blitt for stort å bære, det styrte dagene mine fremdeles, styrte timene og ukene – alt bestemte dette håndtaket.

Men jeg ville ikke spise og bli stor og sterk. Jeg ville være liten og forsvinne – gå opp i ingenting.

Det begynte altså med medisinskapet hjemme og Arzfelds Ritalin – og fortsatte med de samme og andre jeg fikk tak i – piller for oppstemthet, sovepiller, «selskapspiller», neddempende, maxiton, sjøsyketabletter og barbitus – samme faen – begge veier – alt gikk ned. Jeg ville være alle andre steder enn i virkeligheten – den ble for sterk.