Quotes About Struggle

Når De kommer gående da ulmer synden som mørkerøde roser i mig.

How steadily my predicament had gotten worse! By now I was so utterly denuded of objects that I didn't even have a comb left, or a book to read when I felt hopeless.

Vi blev vel som to gale tilslut, så deilig var han. Jeg stod og bakte småkaker en dag, så kom han utenfor vinduet og så ind. Jeg hadde rørt ved den bløte deig så længe og rullet den lang og skåret den i stykker med kniv; nu sa jeg til ham og viste ham kniven: Var det ikke bedst om vi begge døde? Jo, svarte han, kom med mig til hytten så skal vi gjøre det!

It is a sad spectacle, a dead town trying to pretend it is alive.

Hun var ikke fordærvet og han elsket hende Herrens meget; men hvad hjalp det? Gå hele livet og vite alt!

Det var en glad Dag før ham, han hadde ikke rikere Glæder end naar han kunde gjøre godt på denne Maate og hævde Lærdommens og Bokens Overlegenhet, det var hans Levebrød og hans Lidenskap. En Lidenskap skal Mennesket ha, somme trodser Ild og Vand for at faa bøie Verber.

I am like the salmon- i have to go against the stream- i have to.

I was drunk with starvation; my hunger had made me tipsy.

Det måtte gjøres med makt å holde hende tilbake, å sætte hende ned, kysse hende. Det var forresten ikke vanskelig, hun var liten og rund og ikke så værst urimelig, tilslut hjalp hun til.

God is forgotten, the mighty dollar has taken his place and the mechanic cannot ease the troubled soul. The road is closed. Under circumstances such as these America only increases speed. America will not stop for anything, it wants to get on, go on, forge a way ahead. Should America turn back? Absolutely not! It simply increases the pace a hundredfold, acts the hurricane and whips life up to a white heat. In Europe nowadays we have the word Americanism, the old days had festina lente.

Ne iÅŸti bu! Bir beygir gibi, ha babam, kendimi zorlam??, gece gündüz, gözlerim önüme ak?ncaya kadar okumuÅŸ, çal??m??, beynimdeki zekay? açl?klara ak?tm??t?m!

But Fia was very young and pitifully thin, by no means underfed, but undeveloped, short on muscle, short on work. What was she to do with herself, this talented girl? Her parents could afford to keep her at home or to keep her abroad, whichever she preferred, and whether she was here or there she was nice, she was charming, and she never went upstairs two steps at a time, no, never.

Så kom kornet på staur, så blev poteten tat op. Så kom vinteren. Neivel, så kom ikke sagen under tak i høst, men det fik ikke hjælpe, det gjaldt ikke livet. Til sommeren kom tid og råd.

Men om hun nu pludselig sang der oppe i stuen igjen, sang ned til disse blomsterne her? Javel - når hun slog sin lidenskap ut som en vifte og var god og gal. Stakkars hende! Men stakkars allesammen!

Ja vi er landstrykere på jorden. Vi vandrer veier og ulende, stundom kravler vi, stundom går vi opprett og trår hverandre ned. Som nu Daniel så trådte han ned og ble selv nedtrådt.

Human beings push against each other and trample on each other; some sink exhausted to the ground and serve as a bridge for others, some perish—they are the ones least fitted for coping with the push, and they perish. That can't be helped. But the others flourish and blossom. Such is life's immortality. All this, mind you, they knew at the pump.

Oliver was made of sterner stuff, less delicate and sensitive, more carefree, in short, the right human clay; he could endure life. Who had taken a harder knock than he? But a tiny upward turn in his fortunes, a lucky theft, a successful swindle, restored him to contentment.

Ah, that little anthill! Everyone busy with his own affairs, crossing each other's path, elbowing each other aside, sometimes even trampling on each other. That's the way it is, sometimes they even trample on each other...

Hvorfor skal vi bli noget? Det blir alle de andre og er allikevel ikke lykkeligere. de har hat strævet med å komme op, men de må se si om efter lønnen. Deres ro er borte, deres nerver tyndslitte, nogen drikker for å greie sig og blir bare værre, de skal til hver tid på gå høie hæler, jeg som bor i en sjå ynker dem.

Ånei, svarte han. Jeg var uten nogen chancer. Fordi du selv ødelegger dine chancer. Ved å ikke bli noget ja - jeg skjønner det er dit det driver! Men jeg er ialfald ikke rådvild som du, jeg grubler ikke, jeg er rolig, jeg er ingenting, jeg er utslettet og navnløs.

Hvorledes det gik i byen? Det gik ikke, nei.

en av os bondestudenter som er blit skadet indvortes ved å bli overflyttet til fremmed jord og atmosfære, han er en liten rumler fra landsbygden som gjærne vil agere frighetsmand og staskar hvortil han ikke er født. Manden mangler hjærtets dannelse, hans blod er falsk i ham. Nærmere uttrykt er han en begavet skøiergut som aldri blir voksen. Det er min lille mening.

It's very simple: what are we gaining—excuse me if I'm repeating myself—what are we gaining by a pragmatism that robs our life of poetry, dreams, mysticism—are these all lies? What is truth? Can you tell me that? We can only struggle along by using symbols, and we change them as we alter our views. By the way, let's not neglect our drinks.

Was I lazy? Had I not applied for situations, attended lectures, written articles, and worked day and night like a man possessed? Had I not lived like a miser, eaten bread and milk when I had plenty, bread alone when I had little, and starved when I had nothing? Did I live in an hotel? Had I a suite of rooms on the first floor?