Quotes About Perspective

Rigour and ruthlessness do not preclude sympathy with another's point of view.

If God had to go to such lengths to invite people to his birthday party, I reasoned, He probably wasn't serving very good cake.

If you looked for demons around every corner, you would eventually find them. Real or imagined.

Det kan regne og storme, det er ikke derpaa det kommer an, ofte kan en liten Glæde bemægtige sig en paa en Regnveirsdag og faa en til at gaa avsides med sin Lykke. Man stiller sig da op og gir sig til at se ret frem, nu og da ler man tyst og ser sig omkring. Hvad tenker man paa? En klar Rute i et Vindu, en Solstraale i Ruten, en Utsigt til en liten Bæk og kanske til en blaa Rift på Himlen. Det behøver ikke at være mere.

Ovi listovi govore o mnogima, ali za mene samo o jednoj.

Yoksul ayd?n, zengin ayd?ndan çok daha kuvvetli görür.(s.128)

Lykkelige mennesker! Det er også noget å være næsten intet.

Markboen tapte ikke hodet. Han fandt ikke luften usund for sig, han hadde publikum nok til sine nye klær, han savnet ikke diamanter, vin kjendte han fra bryllupet i Kana. Markboen gjorde sig ikke ondt av de herligheter han ikke fik: kunst, aviser, luksus, politik var værd nøiagtig det som menneskene vilde betale for det, ikke mere; markens grøde derimot den måtte skaffes til hvilkensomhelst pris, den var altings ophav, den eneste kilde.

Og menneske skulde man ikke være; nei, men gjenstand, ting. Når en mand stanset mig på gaten og spurte om veien vilde jeg kunne svare: Det vet jeg ikke. Men spør en anden gaslykt.

Deres KH Deres KH menes Deres KH. Altsaa Knut Kongsberg. Deres Knut Kongsberg, Kongsbergknuten Deres, forstaar De.

Oh, a woman can't tell one man from another; not always—not often.

hadde ikke fulgt med i stedets og menneskenes opsving, nu var det ingen som ikke åt makaroni med han vann og det smakte godter av det og det smakte lækkert ister av det, og de måtte bare såsandt ha hat en duvende makaroniskog her også likesom i utlandet!

I had remarked so plainly that, whenever I had been hungry for any length of time, it was just as if my brains ran quite gently out of my head and left me with a vacuum--my head grew light and far off, I no longer felt its weight on my shoulders, and I had a consciousness that my eyes stared far too widely open when I looked at anything.

adskillige lækkerier, å hittil ukjendte nam-nam i dåser og sølvpapir, fra denne stund av var syltede pærer ikke længer et opspind og et æventyr for familjen Oliver...

De sier hun er melle firti og femti, men hun er mindst seksti, ropte han, og er slikt menneskelig? Gå og vifte med næseborene akkruat som med kaninører når hun er i støvets år og alder.

Hvad vinding er det i grunden endog rent praktisk talt at man ribber livet for al poesi, al drøm, al skjøn mystik, al løgn? Hvad er sandhet, vet De det? Vi bevæger os jo frem bare gjennem symboler, og disse symboler skifter vi efterhvert som vi skrider frem. Lat os forresten ikke glemme glassene.

Mind you, they were not all that old, as people go. Suppose he was nineteen, that would make her a mere seventeen or so. Or if we were to tell the truth and say that he was only sixteen, that would make her still less—what age would that be? And there they stood.

Han er kanske likeså lykkelig som vi andre, han trænger litt mat, nogen klær og et helgenbillede; men den lille stemmerett i landsbyen er ham kanske ikke det kjæreste i verden...

Han måtte rehabilitere seg ved et bedrag; når han lot gjelde at han var som andre, at han var kommensurabel, så måtte jo stakkaren bruke sin egen målestokk og overtale seg til å tro på den. Han hadde kanskje sin lille lykke ved dette, han hadde iallfall ingen annen. Kunst altsammen altså? Kunst altsammen. Men intet dårlig kunstverk.

Hvorfor skal vi bli noget? Det blir alle de andre og er allikevel ikke lykkeligere. de har hat strævet med å komme op, men de må se si om efter lønnen. Deres ro er borte, deres nerver tyndslitte, nogen drikker for å greie sig og blir bare værre, de skal til hver tid på gå høie hæler, jeg som bor i en sjå ynker dem.

It wasn't that we started to look at things because there was now a mechanism by which to see them. There first had to be a will to see, buried somewhere inside living things. Without it, the mechanism would never have taken shape.

There are no small parts, only small actors.

Violet remembered that slap; later her mother had called it a love tap, as if to further confuse love with pain.

How old are you?" "Physiologically, I'm twenty-five. Chronologically, I'm…not.