Quotes from Michel de Montaigne

It is good to rub and polish our brain against that of others.

must not trouble the gods with our affairs; they take no heed of our angers and disputes.Plutarch.]

There is a plague on Man: his opinion that he knows something.

Greatness of soul consists not so much in mounting and in pressing forward, as in knowing how to govern and circumscribe itself; it takes everything for great, that is enough, and demonstrates itself in preferring moderate to eminent things. There is nothing so fine and legitimate as well and duly play the man; nor science so arduous as well and naturally know how to live this life; and of all the infirmities we have, 'tis the most barbarous to despise our being.

Vi gjør kanskje rett i å klandre oss selv for å frembringe noe så tåpelig som mennesket, og i å kalle akten skammelig og de organer som brukes til den, for skamdeler (mine egne er for tiden blitt så ynkelige at jeg virkelig skammer meg over dem).

Hvor grotesk er ikke et vesen som føler avsky for sin egen person, som blir nedtrykt av sine gleder og ser på seg selv som en ulykke!

Vi er bare oppfinnsomme når det gjelder å mishandle oss selv, det er det virkelige bytte for vår åndskraft - et farlig redskap når det er i uorden!

Kjærligheten er en lidenskap som blander et ganske lite kvantum solid substans sammen med et langt større kvantum forfengelighet og feberfantasier.

Det er en kjedelig uvane som særlig går ut over damene, å måtte låne ut leppene til hvem som helst som har tre tjenere på slep, uansett hvor frastøtende han er.

The natural, original distemper of Man is presumption.

The most calamitous and fragile of all creatures is man, and yet the most arrogant....Is it possible to imagine anything so ridiculous as that this pitiful, miserable creature, who is not even master of himself, should call itself master and lord of the universe?

Våre forfedre oppdro sine døtre til å oppføre seg bluferdig og fryktsomt (følelsene og driftene var de samme), vi oppdrar dem til selvsikkerhet - vi forstår oss ikke på det i det hele tatt. Det passer for de sarmatiske kvinnene som ikke har lov til å ligge med en mann før de egenhendig har drept en annen mann i krig.

For I never see the whole of anything; nor do those who promise to show it to us.

De gangene jeg har merket at en kvinne har vært misfornøyd med meg, har jeg ikke straks gitt hennes lettsinn skylden, men har spurt meg selv om jeg ikke heller burde skylde på naturen. Sannelig har den gitt meg en behandling i strid med både strafferett og sivilrett - og krenket meg på det groveste.

Le nature sanguinarie nei riguardi degli animali rivelano una naturale inclinazione alla crudeltà

Toen Socrates verteld werd dat iemand niet beter van een reis was teruggekeerd, zei hij: 'Natuurlijk niet, want die man had zichzelf meegenomen.' Waartoe gaan wij naar landen, verwarmd door een vreemde zon? Kan iemand mét zijn land ook zichzelf ontvluchten?

Epicurus frees his Wise Man from anticipation and worry about the future.4 [B] The most solid of our laws concerning

Livet består av en del galskap, og en del visdom; den som bare skriver ærbødig og konvensjonelt, utelater mer enn halvparten.

el Apenino muestra sus cabezas hostiles e inaccesibles, desde donde se ven rodar muchos torrentes que, tras perder su primera furia, se dirigen hacia estos valles y llegan transformados en arroyos muy plácidos y dulces.

Whatever these futilities of mine may be, I have no intention of hiding them any more than I would a bald and grizzled portrait of myself. These are my humours, my opinions, things which I believe, not to be believed. My aim is reveal myself which may well be different tomorrow.

Dit hier zijn mijn gedachten, en daarmee probeer ik geen kennis over de dingen maar over mijzelf te verschaffen. Misschien zal ik nog eens kennis over de dingen krijgen, of heb ik die vroeger gehad, toen ik bij toeval op passages stuitte waar ze werden opgehelderd. Maar dat herinner ik mij niet meer. Want ook al lees ik nogal wat, er zit geen bodem in dit vat.

Surtout les vieillards sont dangereux, à qui le souvenir des choses passées demeure, et qui ont perdu le souvenir de leurs redites.

De waarde van dingen ligt voor ons niet zozeer in wat ze ons geven als wel in wat wij eraan uitgeven.

El sábado pasado, el palacio del Gran Duque estaba abierto y lleno de campesinos para quienes nada estaba vetado, y se bailaba por todas partes en la gran sala. La participación de este tipo de gente es, a mi parecer, una imagen de la libertad perdida, que se renueva así todos los años en la fiesta principal de la ciudad (...).