Quotes from Knut Hamsun

De sier hun er melle firti og femti, men hun er mindst seksti, ropte han, og er slikt menneskelig? Gå og vifte med næseborene akkruat som med kaninører når hun er i støvets år og alder.

And there by the pump stood a group of women with their hands under their aprons, watching the procession and discussing in hushed voices all this floral display and pomp.

At hun ikke hadet faret vild kom av at hun overhodet ikke for.

Hvad vinding er det i grunden endog rent praktisk talt at man ribber livet for al poesi, al drøm, al skjøn mystik, al løgn? Hvad er sandhet, vet De det? Vi bevæger os jo frem bare gjennem symboler, og disse symboler skifter vi efterhvert som vi skrider frem. Lat os forresten ikke glemme glassene.

Wenn er groß war, wollte er Streichholzmacher werden. Das war so schön gefährlich, an seinen Fingern könnte Schwefel hängenbleiben, so daß niemand ihm die Hand zu geben wagte. Er würde bei seinen Kameraden großen Respekt genießen wegen seines unheimlichen Handwerks.

Så kom kornet på staur, så blev poteten tat op. Så kom vinteren. Neivel, så kom ikke sagen under tak i høst, men det fik ikke hjælpe, det gjaldt ikke livet. Til sommeren kom tid og råd.

Men dagene gik igjen og det skedde intet galt fordi dagene gik.

I Orienten er de riktig Skam at mælde fæle mens vi er noksaa reformerte og katolske sjæle. De kalder deres Gud for Allah, Bibelen Koran, En Djævel har de ogsaa nok; men ingen ægte Fan.

Such was love. It could ruin a man, raise him up again, and then brand him anew; it could fancy me today, you tomorrow, and someone else tomorrow night, that's how fickle it was. But it could also hold fast like an unbreakable seal and blaze with unquenchable passion until the hour of death, because it was eternal. So, what was the nature of love?

Frank said nothing. Which was a good answer.

For meg hører skogen og ensomheten til.

Jeg knæler og rækker Hænderne frem endskønt jeg hører dit Nej. Tag disse Blomster med Tak for dem du pynted med paa min Vej. (Med røde roser)»

His feeling for ivory was somewhat undeveloped.

Men om hun nu pludselig sang der oppe i stuen igjen, sang ned til disse blomsterne her? Javel - når hun slog sin lidenskap ut som en vifte og var god og gal. Stakkars hende! Men stakkars allesammen!

A ti, ?ovje?e, sad razmišljam o tebi. Od svega živoga na tom svijetu, ti si ro?en gotovo ni za šta. Ti budeš dobar ili zao, postojiš bez nekog zamišljenog cilja. Stižeš iz magle i vra?aš se u nju, tako si silno nesavršen.

Mind you, they were not all that old, as people go. Suppose he was nineteen, that would make her a mere seventeen or so. Or if we were to tell the truth and say that he was only sixteen, that would make her still less—what age would that be? And there they stood.

Han er kanske likeså lykkelig som vi andre, han trænger litt mat, nogen klær og et helgenbillede; men den lille stemmerett i landsbyen er ham kanske ikke det kjæreste i verden...

Ja vi er landstrykere på jorden. Vi vandrer veier og ulende, stundom kravler vi, stundom går vi opprett og trår hverandre ned. Som nu Daniel så trådte han ned og ble selv nedtrådt.

Mit blods røst sier mig at den er størst som har tilført tilværelsen mest grunnværdi, mest positiv profit. Den store terrorist er størst, dimensionen, den uhørte donkraft som veier kloder op.

When she opened her eyes, he gave a sudden cry and smashed his clenched fist a couple of times into her wet bottom. His joy was transformed into momentary fury. Otherwise, he never beat his children. That was the mother's job.

Tredje slektledd råder nu i Jensens store krambod på Segelfoss. Grunnleggeren var Per Jensen, kallet Per på bua, det fortsatte med hans sønn Theodor, Theodor på bua, som drev det meget vidt og ble pott og panne og fremskrittsmann i byen. Det er ikke lenger siden, folk minnes ham godt, han var samtidig med gammelløytnantens sønn, han som bare brydde seg om musikk og ikke ble til noe.

Thus, he walks and walks in his wilderness, a futile, foolish trek made not in order to arrive somewhere but simply and solely in order to be one of those who walk in the wilderness. And this work of his is a life sentence.

Det sted man er fra er alltid pent, det er fedrelandsfølelsen i det små, hjemmefølelsen. ("Bonde", 1918)

By now both mother and daughter were in a good humor and able to joke, mother sat up in bed and chuckled from time to time; they were temperamentally akin and shared the blessed ability to suppress dark memories.