Quotes from Knut Hamsun

En Kjøtpudding hører Pensionaternes Verden til, den er en tung Prøvelse paa Fat. Den kunde høve til et uhumsk rituelt Maaltid. Man spiser den med Gaffel eller Øse, saa længe til det ikke er mulig at bli mere bedøvet. Vi Landsfolk vi tygget Kjøtet selv før vi fik Maskine til det, vi syntes ikke det skade oss nævneverdi.

What was the point of spelling out the details? And anyway, wasn't a poor soul allowed to have a little genuine lovesickness to cope with on top of everything else? Without further ado, Rolandsen went up to his office, straight to the instrument, and asked one of the operators at the Rosengaard telegraph station to send him half a cask of cognac at the first opportunity. There was no sense in carrying on like this forever.

Oliver was far from fretting: he was in good bodily health, the bad weather allowed him to remain in idleness, his industry had deserted him.

Hvorfor skal vi bli noget? Det blir alle de andre og er allikevel ikke lykkeligere. de har hat strævet med å komme op, men de må se si om efter lønnen. Deres ro er borte, deres nerver tyndslitte, nogen drikker for å greie sig og blir bare værre, de skal til hver tid på gå høie hæler, jeg som bor i en sjå ynker dem.

Ånei, svarte han. Jeg var uten nogen chancer. Fordi du selv ødelegger dine chancer. Ved å ikke bli noget ja - jeg skjønner det er dit det driver! Men jeg er ialfald ikke rådvild som du, jeg grubler ikke, jeg er rolig, jeg er ingenting, jeg er utslettet og navnløs.

Vi andre blir til det lille vi blir fordi er så almindelige. Han er fra et grænseland som er ukjendt for os.

Hvorledes det gik i byen? Det gik ikke, nei.

Hun var deilig til mig. Jeg var gåt tilbunds og det var hun også, vi levet begge p bunden. det gjorde de andre omkring os også. Alle mennesker gik og gik på bunden...

Det var intet pent på denne mand, han var så ufuldkommen, stærk nok over akslerne; men med nogen skrøpelige lægger, han så ut som han var undfanget av en elev, en lærling i faget...

vi var salige som vilde dyr med hverandre. Vi lå og sov sammen i vår undergang. Når vi våknet sa vi ikke noget, vi bare reiste os og gik, når en reiste sig og gik kom den andre efter. Vi hørte sammen på en vei og gik efter hverandre.

Was it really right to look the way he did? His prominent nose was altogether too immodest for his humble position in life; and he let his hair grow right through the winter so that he appeared more and more artistic. His fiancée reacted by saying that he looked like a painter who had ended up as a photographer.

Was there something of the deamer, or a certain dignity, about Abel? Not a scrap. A tiny squirrel, as quick as lightning, a daredevil with every limb in a state of commotion. He would be seen simultaneously up by the church and down on the shore; he never walked if there was the faintest possibility of running. It was hurry hurry, his great boots thundering along the street.

Å den lystige satan telegrafbestyrer Baardsen, han kunne ikke ha vært bedre om han hadde vært prydet med muslingskall og bavianfaks omkring hodet.

Who am I now among men? Or am I lost already? Am I nothing already? And I cry out and call my name to hear if it still lives.

There he goes, limping home. He is somewhat disabled, a trifle imperfect in himself; but what is perfection? The life of the town realizes its image in him: a crawling life, but none the less busy for that.

St. Hans 1948. I dag har Høyesterett dømt, og jeg ender min skrivning.

Slig jubel og henrykkelse har Kristiania vel aldrig før været i, som da Grønlandsfarerne kom tilbage. Sexti Tusing Mennesker modtog dem på Bryggen, femti Tusind fulgte dem til hotellet, ti Tusind raabte niti Tusind hurra, en gammel pensjoneret Oberst fra Kampen skreg sig simpelthen ihjel på Stedet.

Here and there among the pines are rowans, with ripe coral berries; now the berries are falling, heavy clusters striking the earth. So they reap themselves and sow themselves again, an inconceivable abundance to be squandered every single year. Over three hundred clusters I can count on a single tree. And here and there about are flowers still in bloom, obstinate things that will not die, though their time is really past.

det skal en viss grad av ringhet i ævnen til å gå og være varig tilfreds med livet og atpå kjøpet vente sig noget nyt og godt av det.

He was hungry, and his first thought was to collect a dozen or two gulls' eggs to make a meal. But embryo chicks were forming in all of them. So he rowed out to do some fishing and was more succesful. He lived on fish from day to day and sang and whiled the time away and ruled over the island. When it rained he too shelter beneath a splendid overhangig rock. At night he slept on a patch of grass and the sun never set.

Høibro kunde ikke forstå at denne tørre fremskridtskvinde med kort hår blandet sig i slike spørsmål som ægteskapet, hun stod i hans forestilling som en art hanmenneske i skjørter, et væsen av det tredje kjøn; stak man hul på hende vilde hun blø sand.

This is my desolate period; my wheels stop, my hair stops growing, my nails stop growing, everything stops growing but the days of my life.

Kvinden var menneske, den ene halvdel av menneskeheten, men mandfolk det var nu kvinden ikke!

en av os bondestudenter som er blit skadet indvortes ved å bli overflyttet til fremmed jord og atmosfære, han er en liten rumler fra landsbygden som gjærne vil agere frighetsmand og staskar hvortil han ikke er født. Manden mangler hjærtets dannelse, hans blod er falsk i ham. Nærmere uttrykt er han en begavet skøiergut som aldri blir voksen. Det er min lille mening.